08 januar 2013

Min siste tid i Ghana

I løpet av mitt nesten 5 måneder lange utvekslingsopphold har jeg fått sett og opplevd veldig mye. Jeg har besøkt små og rolige landsbyer ved kysten hvor man føler at tiden nesten står stille, så vel som store byer preget av høyt tempo og yrende folkemasser. Jeg har levd livet som både student, backpacker, charter-turist og ”ghaneser”, og på veien har jeg møtt utrolig mange fargerike og flotte mennesker!

Den siste tiden i Ghana ble i stor grad tilbrakt på lesesalen, nedgravd i pensum og eksamensforberedelser. Heldigvis var det tid til litt moro også! Etter at jeg hadde hatt mine tre første eksamener dro Lise, Marita og jeg til Lomé, hovedstaden i Ghanas naboland Togo. Ut i fra det lille jeg selv har sett er det togolesiske samfunnet ganske likt det i Ghana. I areal er landet dog mye mindre, og fattigdommen er en tanke mer tydelig. Mens Ghana tidligere var en engelsk kolonistat var Togo underlagt Frankrike, og togoleserne har derfor fransk som førstespråk. Med våre beskjedne franskkunnskaper satset vi på å komme oss helskinnet inn og ut av landet, og mandag kveld bar det i vei til det store, eller heller lille, utlandet. Transportmiddelet vi valgte var selvsagt de alltid så pålitelige tro-tro’ene.


Vi hadde tre mål med reisen vår: 1) å få nytt stempel i passet; 2) å bli tan; og 3) å smake den omstridte baguetten som ut i fra ryktene på ISH skulle være himmelsk god. Dette høres kanskje enkelt ut, men siden vi kun hadde visum til Ghana og ikke til Togo var vi usikker på om vi i det hele tatt ville komme oss inn i landet. Og om vi så skulle være så heldige å få innpass var vi fortsatt usikre på hvor lett eller vanskelig det skulle bli å komme seg ut. Men som vi vet vil alt ordne seg for snille piker, så vi satset på at vi gled innenfor denne kategorien og tok da sjansen på å reise. Vel fremme på grensen ble vi møtt av ghanesiske og togolesiske grensevakter som hadde til felles at de synes det var ustyrtelig morsomt å late som at vi ikke fikk innpass til Togo. Da den artige spøken ikke var fullt så artig lenger tok de heldigvis imot passene våre og stemplet i vei. Mål nr.1 var nådd.



Da vi endelig sto trygt på togolesisk jord bar det av gårde til Coco Beach hvor vi hadde booket rom. Hotellet lå vakkert plassert på stranden, og bungalowen vår var både fin og romslig. Dagene gikk stort sett med til fruktspising og pensumlesing i solsengen, etterfulgt av en bedre middag og blodseriøse kortspill på kvelden. Livet var fint, og med våre solbrune kropper kunne mål nr.2 krysses av på listen. Ellers besøkte vi også det såkalte fetisjmarkedet. Her var det mulig å kjøpe diverse religiøse gjenstander som blir benyttet i ulike ritualer, blant annet løvehoder, forsteinede firfirsler, hodeskaller, trefigurer, voodoodukker, amuletter og mer. Noen gjenstander skal plasseres i eller utenfor huset for beskyttelse og sikkerhet, andre skal males opp til pulver og blandes sammen med væske, for så å bli drukket slik at man blir sterk, får bedre hukommelse, blir kvitt sykdommer og annet. Det var svært artig å se og høre hvordan lokalbefolkningen praktiserer sin tro, og vi fikk komme nærmere innpå denne magien da den ene sjamanen viste oss et utvalg fetisjelementer og forklarte hva de hjelper for og hvordan de brukes. Dersom vi ønsket å kjøpe noe velsignet han gjenstandene for oss.

Selv om vi hadde kommet inn i landet uten problemer var vi fortsatt ikke helt sikker på hvordan vi skulle komme oss tilbake til Ghana uten å måtte tømme kontoen. På veien inn til Togo hadde grensevaktene nemlig fortalt oss at siden vi ikke hadde skaffet oss visum på forhånd ville det koste 150 USD hver (!) for å kjøpe det på grensen. Dette var selvfølgelig latterlig mye og helt uaktuelt for oss, men vi måtte jo komme oss tilbake. Onsdag tok vi derfor med oss lykkeamulettene vi hadde kjøpt på fetisjmarkedet og dro til den ghanesiske ambassaden i Togo. I følge damen i disken var vi litt sent ute med å be om visum da vi måtte dra allerede dagen etter (..dumme turister), men hun skulle se hva hun kunne gjøre. Lykkeamulettene viste seg å være et kupp da vi på torsdagen kunne hente de nystemplede passene våre, og det bare for 20.000 togolesiske franc! Jeg husker ikke akkurat hva dette tilsvarer i norske kroner, men det er i alle fall billig!..


Så er det den baguetten da. Ingen steder i Lomé hadde vi sett tegn til denne beryktede delikatessen som vi hadde siklet etter så lenge. Torsdagen kom, og da det skulle være presidentvalg i Ghana på fredagen ville vi komme oss tilbake til Accra før den tid. Vårt tredje mål virket uoppnåelig.. Men der, mens vi satt i tro-tro’en som skulle føre oss tilbake, skimtet vi en dame i horisonten som bar et fat på hodet fylt med deilige franske baguetter! Etter noen desperate rop og anstrengende vift med armene for å få damens oppmerksomhet, kunne vi alle tre lene oss tilbake i setet og nyte den etterlengtede baguetten som til vår positive overraskelse var fylt med en svært så velsmakende avokadodressing. Mål nr.3: check.





Tilbake på ISH var det fullt eksamenskjør og siste innspurt for de fleste av oss. Innimellom lesingen fikk vi likevel litt tid til julekos. Gunnhild, Ida, Lise, Marita og jeg slo på stortrommen og mekket sammen en julekalender, og vi tenkte vi skulle forberede oss til norsk jul ved å se en episode av Amalies Jul hver dag. Litt nostalgi fra barndommen er fint. Tanken var god, men da det viste seg at vi ikke hadde mer enn 3 ½ episode måtte Amalie legges på is, og det ble med det. Men norsk julestemning fik vi likevel! En varm og solfyllt desemberkveld samlet de norske jentene alt vi hadde liggende av julemat som vi hadde fått tilsendt fra Norge, og på felleskjøkkenet i øverste etasje ble det den kvelden fortært både Toro Julegrøt, Tomte Gløgg, Melkesjokolade og norske pepperkaker. Nok en vellykket dag i Ghana.

Den 13.desember var alle fem eksamener overstått, og Marita, Lise, Ida og jeg feiret dette med en ferietur til den lille fiskerlandsbyen Butre. Med senkede skuldre og brede smil om munnen tilbrakte vi fire strålende dager på stranden. Å svømme i det varme vannet; å spille kort mens man nipper til en Piña Colada servert i en kokosnøtt; å jogge langs standkanten i soloppgangen; å surfe på de hvite bølgene… En bedre eksamensfeiring kunne vi neppe fått.







Stemningen på ISH de siste dagene var preget av blandede følelser. En etter en dro både de ghanesiske og utenlandske studentene hjem til jul, og hostellet ble stillere og roligere for hver dag som gikk. Det er rart å si farvel til mennesker man har bodd sammen med såpass lenge, spesielt når man vet at mange av dem kommer man sannsynligvis aldri til å se igjen. Jeg hadde lenge gledet meg til å reise hjem og møte kjente og kjære igjen. Likevel, når de siste dagene kom følte jeg meg ikke helt klar til å dra fra Accra. Heldigvis fikk jeg tilbrakt min siste tid i Ghana sammen med mange gode venner, og da jeg kvelden den 19.desember sa farvel til ISH var det med et smil om munnen.

Det var utrolig godt å komme tilbake til Norge og Bergen. Å se kjæreste, familie og venner igjen; å lage mat på mitt eget kjøkken; å vandre under julelysene i Bergens gater… Til og med kulden og bergensregnet var det godt å komme tilbake til. Det er mye jeg kommer til å savne med Ghana, men akkurat nå trives jeg veldig godt her jeg sitter i sofaen med ullsokkene på og en kopp te i hånden. Jeg vil også si takk til alle dere som har fulgt med på bloggen. Det er jo greit å vite at man har lesere!

Farvel Ghana. Hei igjen Norge!





23 november 2012

Destinasjon: Nord

Frem til nå har jeg kun oppholdt meg i det sørlige Ghana, og etter å ha bodd her i nesten fire måneder var det nå på tide å utforske andre deler av landet. Tidlig torsdag morgen forrige uke dro derfor Lise, Marita, Ida, Gunnhild og jeg til Tamale, en av de større byene i nord. Sammen med flyverten MacGiver nøt vi en behagelig og rask flytur før vi nok en gang kunne sette føttene på ghanesisk jord. Hostellet vi tok inn på var slående likt vårt eget ISH, bortsett fra at her kunne vi ose oss i luksusen av å ha egne bad!

Første punkt på programmet var å besøke det store markedet i byen. Her ble en liten shoppingrunde gjennomført i rolige og behagelige omgivelser, noe litt annerledes enn hva vi opplevde i Kumasi. Etter å ha fortært en klassisk ghanesisk lunsj bestående av jollof rice, salat, gari og saus gikk turen videre til Centre for National Culture, en annen markedsplass i byen. Noen cedi fattigere, men dog en håndfull stoffer og julegaver rikere, vil jeg si at dette var en svært så koselig og avslappende dag.

Store deler av befolkningen i Nord er muslimer, og et besøk i en moské var da selvfølgelig et must. Central Mosque (eller The Grand Mosque) er en kjempestor moské som er bygget og opprettholdt ved hjelp av frivillige bidrag. Da det ikke var noen mennesker i moskeen ble de fem obruni’ene stående tafatte utenfor moskeen med tursekken på ryggen og guideboken i hånden. (”Obruni” er et ord som brukes om utlendinger a.k.a. oss hvitinger, men merk at det på ingen måte er et rasistisk uttrykk). En forbipasserende skjønte raskt at vi var ganske lost og hjalp oss derfor i vår jakt på den forsvunne Imamen. Heldigvis befant han seg like rundt hjørnet. Med hatten på snei og et smil bredere enn ekvator tok den sjarmerende Imamen, Hassan, oss med på en liten omvisning i moskeen. Bortsett fra spirene på taket og bønneteppene på gulvet var moskeen i grunnen kun et stort tomt lokale, men fint var det likevel.




Etterpå bar det videre til Zongo, et sted hvor vi fikk se hvordan dyreskinn tørkes og renses, for så å bli laget om til diverse skinnprodukter. En artig kar med navn Slim lagde både sko, vesker, puffer og tepper – alt for hånd – og etter en liten titt på produktene hans sto det litt av hvert på bestillingslisten. Det er ikke hver dag man får en spesialbestilt skinnveske for en hundrings!

Fredag ettermiddag la vi ut på ny reise. 2 timer senere enn antatt, også kjent som ”afrikansk tid”, kunne vi stige om bord i bussen som skulle føre oss til Mole National Park som ligger en 3-4 timers kjøretur unna Tamale. Selv om vi var tidlig ute med å kjøpe billetter var sitteplassene allerede utsolgt, og vi endte derfor opp med ståplasser. Speidende utover et vakkert afrikansk landskap med den deilige brisen fra de åpne vinduene slående mot meg, kan jeg ikke si at jeg hadde det så veldig fælt der jeg sto. Halvveis var det også en snill herremann som ofret setet sitt for meg, så bussturen var i alt veldig grei. Unntaket var når bussjåføren ikke fulgte ordentlig med på den nokså humpete veien, og vi med litt for stor fart kjørte ned i et hull som fikk alle passasjerene til å hoppe ½ meter (!) opp av setene sine. Heldigvis kom vi fra det med sjokket.

Jeg har skrevet før at det ikke er mange insekter i Ghana. Vel, det var før jeg kom til Mole. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange insekter samlet på ett sted. De sier at 1 av 1000 mygg har malaria, så teoretisk sett hadde man garantert blitt syk dersom man hadde stukket hodet under en av utelampene om kvelden. Jeg tilbød Marita 5 cedi for å slå til med et lite hode-under-lampen-stunt, men hun takket (dessverre) høflig nei.

Men vi dro ikke hele veien til Mole for å se på insekter! Med jungelbuksen på og kameraet hengende om halsen bar det lørdag morgen ut på safari. Nasjonalparken huser mange forskjellige dyr, blant annet elefanter, antiloper, aper, løver, hyener og krokodiller. Ni av de ulike artene i parken er vanlig å spotte under safari (løvene er dessverre ikke en av dem), og vi var så heldige å få se åtte av disse. Høydepunktet var selvfølgelig elefantene. Vi hadde fått klar beskjed av guiden at dersom vi støtte på elefanter fikk vi ikke lov til å gå nærmere enn 50m. Som de sier er regler til for å brytes, og jeg kan skryte av å ha stått 15-20m unna ville elefanter som kom traskende rett i mot oss! Kameraet fikk kjørt seg den dagen ja.






Da safarien var overstått var det på tide å dra tilbake til Tamale. Bussen humpet av gårde på en vei som besto av mer sand enn asfalt. Min nøye og strategisk utvalgte plass ved et åpent vindu viste seg å ikke være en særlig god plassering likevel. Vinden som seg gjennom vinduet bar nemlig med seg halve bilveien, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært mer skitten enn hva jeg var etter denne turen. Min hvite singlet ble, og forblir rød, og ansiktet var så vidt til å kjenne igjen.

Etter en forfriskende dusj og indisk middag kunne vi innta skjønnhetssøvnen på et rom med air condition (!). Siden fenomenet ”kulde” nå er ukjent for oss stilte vi inn air conditionet på ”kun” 28 grader. I forhold til hva vi er vandt med synes vi dette var en særdeles kjølig og behagelig temperatur. Søndag morgen bar det hjemover til Accra.

De nordlige regionene i Ghana er mindre ’utviklet’ (i mangel av et bedre ord) enn den sørlige delen, og vi var spente på hvilke likheter og forskjeller vi ville møte på. Jeg vil ikke si at jeg synes samfunnet i nord var veldig annerledes enn det jeg har sett i sør, men det kan jo skyldes at vi kun bodde i en by og ikke utpå landsbygda. Noe som vi alle kunne glede oss over var at menneskene vi møtte – om det var på bussen, på gaten eller ved moskeen – alle var utrolig hyggelige, imøtekommende og ikke minst hjelpsomme. Alle som én gav de oss brede smil etterfulgt av et muntert ”How are you?”. Hele atmosfæren i byen var mer rolig og avslappet enn i Accra. Tamale var med andre ord et veldig trivelig sted, og jeg anbefaler alle som tenker å ta turen til Ghana å dra opp dit. Det eneste jeg kan si var negativt på reisen var at jeg glemte igjen svettekluten min i Accra.

Som dere der hjemme også sikkert har begynt å kjenne på kroppen har vi nå tredd inn i denne flotte tiden på året kjent som ”eksamensperioden”. Min første eksamen er førstkommende søndag, etterfulgt av to stykker på torsdagen, så frem til da er jeg å finne på lesesalen dersom noen forsøker å oppnå kontakt. Fred ut.





11 november 2012

Et møte med en grusom fortid, og en liten drøm som går i oppfyllelse

Da tenker jeg det er på tide med en ny oppdatering fra mitt festlige liv her i Ghana. De siste ukene har gått rakst unna, og det er rart å tenke på at vi er i november allerede. Siden sist har vi feiret nok en bursdag (denne gangen for Lise, hvor også denne dagen ble verdig feiret med god mat og godt selskap); jeg har irritert meg en smule mer enn vanlig over den usedvanlig treige internettilkoblingen; og jeg har begynt å innse at eksamen nærmer seg med stormskritt, og at den noe slappe studiestilen som jeg har adoptert her nede har behov for en helomvending. De siste forelesningene er overstått, og tiden frem mot eksamen (som jeg av erfaring hjemmefra regner med kommer til å gå lynraskt), vil nok stort sett bli tilbrakt på lesesalen. Det er uvandt å måtte lese til hele fem eksamener fremfor de to som jeg vanligvis har, men det skal bli godt å slippe de 8 timers lange skriftlige eksamene ved UiB.

Heldigvis dreier livet seg om mer enn skole og arbeid, og forrige helg dro Marita og jeg på en liten ferietur til Cape Coast og Elmina, to byer situert vest for Accra. Planen var klar: å dra til nærmeste tro-tro-stasjon og satse på at noen visste hvordan vi kunne komme oss til vår destinasjon, for så å ’ta det som det kommer’. Hvis man liker å reise etter denne filosofien bør man ta turen til Ghana! Før man rekker å spørre noen om veien er det en (eller ti) som roper ”Where are you going?”. Dersom de ikke vet veien selv finner de noen som vet, og hvis de har full oversikt følger de deg like gjerne dit du skal, nesten uansett hvor langt det er. Vi oppdaget at vi hadde et litt stramt tidsskjema denne helgen om vi skulle få sett alt som var å se. Takket være hjelpsomme ghanesere, et overraskende effektivt kollektivsystem, samt en håndfull flaks fra vår side, kom vi oss gjennom hele programmet.

Første stoppested var Cape Coast Castle. Dette ble bygget av europeere på 1700-tallet og var ansett for å være et av verdens største slavehold under kolonitiden. Under den såkalte trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika var slaver fra Afrika en høyt ettertraktet ”vare”, og mesteparten av slavene ble hentet og transportert ut fra Vest-Afrika. Slavene ble brakt til fortet, for så å bli holdt fanget der frem til de ble transportert med slaveskip til Amerika. Et av de mange synene på slottet som gav en liten klump i halsen var porten som førte ut av slottet og ned til slaveskipene. De fleste slavene døde i løpet av den lange og harde sjøferden til Amerika, og dem som overlevde tilbrakte resten av sine stjålne liv som slavearbeidere. Ingen av dem vendte noen gang hjem til Afrika, og porten fikk derav sitt navn ”The Door of No Return”. Et lite smil bredte seg derimot om munnen når vi så at andre siden av døråpningen, den som leder inn til slottet, i ettertid har fått den symbolske påskriften ”Door of Return” for å ønske slavenes etterkommere velkommen hjem igjen til Afrika.








Etter besøket på Cape Coast Castle gikk turen videre til nok et slavehold. Castle of St. George, bedre kjent som Elmina Castle, ble bygget på 1500-tallet og er dermed den eldste europeiske bygningen i Afrika. Slottet ble bygget hovedsakelig som en handelspost langs Afrikas vestkyst, men ble senere tatt i bruk som slavehold. Både Cape Coast Castle og Elmina Castle er begge plassert i vakre og eksotiske omgivelser. Fra de to slottene kan man nyte en fantastisk utsikt hvor man har synet av bylivet på den ene siden, og strandpromenaden med sine palmetrær og idylliske trebåter på den andre siden. Det settes derimot en liten demper på den flotte atmosfæren når man tenker på de foreferdelige hendelsene som har funnet sted en gang i tiden på nøyaktig det samme stedet der ens egne føtter nå er plassert.

Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om den fascinerende og ikke minst grusomme historien om disse fortene og slavehandelen generelt, men eksamenslesingen venter..








Da vi hadde forlatt slaveslottene dro vi til Hans Cottage Botel hvor vi skulle tilbringe natten. Med blant annet en koselig restaurant plassert på stolper over et krokodillevann var stedet absolutt verdt et besøk, men årsaken til at vi valgte å bo der var ene og alene fordi vi hadde hørt rykter om at her fikk man lov til å ta på krokodillene! Smårar som jeg er har jeg alltid hatt en drøm om å komme nærme disse flotte dyrene, og søndagsmorgenen ble brukt til å speide etter krokodiller som kunne ”klappes”. Heldige som vi var oppdaget vi at det lå det en krokodille og chillet i vannkanten, og ikke lenge etter hadde to fornøyde jenters første omgang med en lys levende krokodille blitt foreviget ved hjelp av mitt alltid så trofaste Canon 450D.



Neste stopp var Kakum National Park. Her spaserte vi over den berømte Canopy Walk, som altså er en rekke hengebroer konstruert ganske mange meter over bakken. Til tross for at det lever mange artige dyr i parken er det liten sjanse for å få øye på disse, blant annet fordi de fleste av dem er nattdyr, men også fordi turister på tur bråker noe fælt og dermed skremmer vekk alle som måtte befinne seg i nærheten. Men dyr eller ei: den noe ustødige turen over tretoppene var kjempe flott, og mens man sto og beundret utsikten kunne man nyte en sjelden stillhet i det ellers så lydfulle Ghana. Bortsett fra den ikke fullt så stille turgruppen da så klart. Siste punkt på programmet var å besøke Monkey Forest Resort som er opprettet og drevet av et tysk ektepar. De to tar seg av syke, skadete og utrydningstruete dyr, og pleier disse som om det var deres egne barn. Det var morsomt å se hvordan mannen, kona og alle dyrene levde sammen som en stor og lykkelig familie. Etter å ha hørt om hvordan apene sov i sengen sammen med mor og far når de var små, har jeg nå ført opp ”apekatt” på ønskelisten min til jul.