Den
siste tiden i Ghana ble i stor grad tilbrakt på lesesalen, nedgravd i pensum og
eksamensforberedelser. Heldigvis var det tid til litt moro også! Etter at jeg
hadde hatt mine tre første eksamener dro Lise, Marita og jeg til Lomé,
hovedstaden i Ghanas naboland Togo. Ut i fra det lille jeg selv har sett er det
togolesiske samfunnet ganske likt det i Ghana. I areal er landet dog mye
mindre, og fattigdommen er en tanke mer tydelig. Mens Ghana tidligere var en engelsk
kolonistat var Togo underlagt Frankrike, og togoleserne har derfor fransk som
førstespråk. Med våre beskjedne franskkunnskaper satset vi på å komme oss
helskinnet inn og ut av landet, og mandag kveld bar det i vei til det store,
eller heller lille, utlandet. Transportmiddelet vi valgte var selvsagt de
alltid så pålitelige tro-tro’ene.
Vi hadde tre mål med reisen vår: 1) å få nytt stempel i passet; 2) å bli tan; og 3) å smake den omstridte baguetten som ut i fra ryktene på ISH skulle være himmelsk god. Dette høres kanskje enkelt ut, men siden vi kun hadde visum til Ghana og ikke til Togo var vi usikker på om vi i det hele tatt ville komme oss inn i landet. Og om vi så skulle være så heldige å få innpass var vi fortsatt usikre på hvor lett eller vanskelig det skulle bli å komme seg ut. Men som vi vet vil alt ordne seg for snille piker, så vi satset på at vi gled innenfor denne kategorien og tok da sjansen på å reise. Vel fremme på grensen ble vi møtt av ghanesiske og togolesiske grensevakter som hadde til felles at de synes det var ustyrtelig morsomt å late som at vi ikke fikk innpass til Togo. Da den artige spøken ikke var fullt så artig lenger tok de heldigvis imot passene våre og stemplet i vei. Mål nr.1 var nådd.
Vi hadde tre mål med reisen vår: 1) å få nytt stempel i passet; 2) å bli tan; og 3) å smake den omstridte baguetten som ut i fra ryktene på ISH skulle være himmelsk god. Dette høres kanskje enkelt ut, men siden vi kun hadde visum til Ghana og ikke til Togo var vi usikker på om vi i det hele tatt ville komme oss inn i landet. Og om vi så skulle være så heldige å få innpass var vi fortsatt usikre på hvor lett eller vanskelig det skulle bli å komme seg ut. Men som vi vet vil alt ordne seg for snille piker, så vi satset på at vi gled innenfor denne kategorien og tok da sjansen på å reise. Vel fremme på grensen ble vi møtt av ghanesiske og togolesiske grensevakter som hadde til felles at de synes det var ustyrtelig morsomt å late som at vi ikke fikk innpass til Togo. Da den artige spøken ikke var fullt så artig lenger tok de heldigvis imot passene våre og stemplet i vei. Mål nr.1 var nådd.
Selv om vi hadde kommet inn i landet uten problemer var vi fortsatt ikke helt sikker på hvordan vi skulle komme oss tilbake til Ghana uten å måtte tømme kontoen. På veien inn til Togo hadde grensevaktene nemlig fortalt oss at siden vi ikke hadde skaffet oss visum på forhånd ville det koste 150 USD hver (!) for å kjøpe det på grensen. Dette var selvfølgelig latterlig mye og helt uaktuelt for oss, men vi måtte jo komme oss tilbake. Onsdag tok vi derfor med oss lykkeamulettene vi hadde kjøpt på fetisjmarkedet og dro til den ghanesiske ambassaden i Togo. I følge damen i disken var vi litt sent ute med å be om visum da vi måtte dra allerede dagen etter (..dumme turister), men hun skulle se hva hun kunne gjøre. Lykkeamulettene viste seg å være et kupp da vi på torsdagen kunne hente de nystemplede passene våre, og det bare for 20.000 togolesiske franc! Jeg husker ikke akkurat hva dette tilsvarer i norske kroner, men det er i alle fall billig!..
Så er det den baguetten da. Ingen steder i Lomé hadde vi sett tegn til denne beryktede delikatessen som vi hadde siklet etter så lenge. Torsdagen kom, og da det skulle være presidentvalg i Ghana på fredagen ville vi komme oss tilbake til Accra før den tid. Vårt tredje mål virket uoppnåelig.. Men der, mens vi satt i tro-tro’en som skulle føre oss tilbake, skimtet vi en dame i horisonten som bar et fat på hodet fylt med deilige franske baguetter! Etter noen desperate rop og anstrengende vift med armene for å få damens oppmerksomhet, kunne vi alle tre lene oss tilbake i setet og nyte den etterlengtede baguetten som til vår positive overraskelse var fylt med en svært så velsmakende avokadodressing. Mål nr.3: check.
Den 13.desember var alle fem eksamener overstått, og Marita, Lise, Ida og jeg feiret dette med en ferietur til den lille fiskerlandsbyen Butre. Med senkede skuldre og brede smil om munnen tilbrakte vi fire strålende dager på stranden. Å svømme i det varme vannet; å spille kort mens man nipper til en Piña Colada servert i en kokosnøtt; å jogge langs standkanten i soloppgangen; å surfe på de hvite bølgene… En bedre eksamensfeiring kunne vi neppe fått.
Stemningen
på ISH de siste dagene var preget av blandede følelser. En etter en dro både de
ghanesiske og utenlandske studentene hjem til jul, og hostellet ble stillere og
roligere for hver dag som gikk. Det er rart å si farvel til mennesker man har
bodd sammen med såpass lenge, spesielt når man vet at mange av dem kommer man
sannsynligvis aldri til å se igjen. Jeg hadde lenge gledet meg til å reise hjem
og møte kjente og kjære igjen. Likevel, når de siste dagene kom følte jeg meg
ikke helt klar til å dra fra Accra. Heldigvis fikk jeg tilbrakt min siste tid i
Ghana sammen med mange gode venner, og da jeg kvelden den 19.desember sa farvel
til ISH var det med et smil om munnen.
Det
var utrolig godt å komme tilbake til Norge og Bergen. Å se kjæreste, familie og
venner igjen; å lage mat på mitt eget kjøkken; å vandre under julelysene i
Bergens gater… Til og med kulden og bergensregnet var det godt å komme tilbake
til. Det er mye jeg kommer til å savne med Ghana, men akkurat nå trives jeg
veldig godt her jeg sitter i sofaen med ullsokkene på og en kopp te i hånden. Jeg
vil også si takk til alle dere som har fulgt med på bloggen. Det er jo greit å
vite at man har lesere!