Det gode liv!

Til tross for at vi nå er kommet i en alder som av mange refereres til som ”voksen” blir vi aldri lei bursdagsfeiringer, hvilket det viser seg å være mange av her i Ghana. På tirsdag var det Gunnhild sin tur til å hyllest, og dagen startet med frokostpannekaker fra den lille kafeteriaen ”Tasty Treats”. Ingen bursdag uten gaver, og ved frokostbordet kunne vi vitne et interessant utvalg av disse bestående av alt fra sjokoladekjeks og grovbrød til lyriske bøker med fengende kjærlighetsdikt illustrert med spenstige bilder av en poserende Celine Dion. Fantasien lenge leve. Etter noen timer med praktiske gjøremål fortsatte feiringen med en storslått middag på den indiske restauranten Tandoor. Måltidet smakte ypperlig (spesielt den enorme mengden naan-brød vi fikk servert) og omgivelsene var veldig trivelige. Jeg må nevne selve menyen også, som ikke bare besto av et stort utvalg spennende retter, men som var formet som en avis og inneholdt ”artikler” om restauranten og indisk mat. Fantastisk kreativt!

 

På fredag opplevde vi under forelesning å bli ”innesperret” i forelesningssalen pga av en overveldende regnskur. Til og med en ekte bergenser bet seg merke i denne enorme mengden vann som fosset ned fra himmelen. Dørene som vanligvis står på vidt gap mot det solfylte ute måtte lukkes igjen, og studentene klynget seg sammen mens foreleseren måtte heve stemmen til et rødt nivå på desibelskalaen. Jeg klarte likevel ikke å høre noe annet enn regnet som hamret utenfor, og assosiasjoner til min kjære hjemby kom snikende innpå. Heldigvis (fordi jeg er meg, og alltid drasser med meg diverse gjenstander som det er en hundredels sjanse for at jeg kommer til å få bruk for) hadde jeg med min alltid så trofaste regnjakke fra Bergans.

Etter å ha kommet oss helskinnet tilbake til ISH, og byttet skolesekken ut med reisevesken, gikk turen til Kokrobite Beach som ligger vel en time fra Accra. Reisefølget besto av en haug nordmenn, eller –piker, samt to canadiere som også bor på ISH 2. Den eksotiske resorten vi bodde på heter Big Milly’s Backyard, og ligger rett på stranden. Mens de fleste leide en hytte valgte Gunnhild, Ida, Marita, Lise og jeg å sove på dorms, hvilket var helt greit bortsett fra at den ganske så volumfylte livemusikken som pågikk til langt utpå nattestid hadde sin stand rett utenfor dorm’en.. Heldig som jeg er har jeg sjeldent vanskeligheter med å få sove, så jeg kom meg vel gjennom de to nettene vi overnattet der.

Oppholdet på Big Milly’s var kjempe flott. Tiden ble brukt til å slikke sol med lyden av bølger som slo inn mot stranden som bakgrunnsstemning; avslapping med fantastisk litteratur fra favoritten Gert Nygårdshaug; storhandel (!) av ganske så rimelige sommerkjoler; litt pensumlesing innimellom; og god mat og drikke fortært på den koselige restauranten med stråtak og et særdeles eksotisk preg. Jeg spiste blant annet en fiskerett med kremet saus og kokte poteter, en herlig middag som uten tvil kan settes på listen over norsk husmannskost, og dét er det ikke hver dag man får i Ghana. Natt til søndag var det tid for enda en bursdagsfeiring, denne gangen for Annika. Etter en velsunget bursdagssang ble kvelden tilbrakt i lystig lag med Piña Colada i glasset og en frisk fruktkompott på tallerkenen, og hvor live afrikansk musikk og underholdning satte prikken over i’en.

Etter en fin og avslappende helg kan jeg si at jeg er klar for enda en uke her i Ghana!

Melkesjokolade, posevann og afrikansk underholdning

Nå er det hele to måneder siden jeg forlot Norge, og så lenge har jeg aldri før vært sammenhengende i det store utland. Det som man hjemme tar for gitt – å drikke vann fra springen; å slappe av på sofaen etter en lang dag på skolen; å kunne kose seg med taco på fredagskvelden, for å nevne noe – er nå dypt savnede minner, og det er ikke sjeldent at samtalene på felleskjøkkenet dreier seg om mammas kjøttkaker og lyden av Gislefoss som melder regn i Bergen. Jeg trives for alle del fortsatt veldig godt her, men jeg kjenner samtidig et lite hint av hjemlengsel innimellom. På en god måte. Heldigvis for meg har jeg to stk fantastiske foreldre som tok seg tid til å sende meg litt hjertevarme i posten i form av blant annet sjokolade. Og det skal jeg si dere; etter så lang tid hjemmefra er det lite som varmer mer enn synet av en ekte norsk melkesjokolade! Med Et Lite Stykke Norge i hånden og kjæresten på skype skal jeg nok komme meg helskinnet gjennom de tre resterende månedene også.

Jeg synes likevel at Ghana er en veldig god erstatning til Norge, og utvekslingsoppholdet har så langt ikke vært skuffende på noen som helst måte. Vannet i springen er byttet ut med vann på poser; sofaen er erstattet med en solseng på stranden; og tacoen får stå på vent mens jollof rice (ris med en litt sterk saus laget av blant annet tomater) og plantains (en frukt/grønnsak (?) som ser ut som en kjempebanan og som stekes eller grilles) inntas med stor glede. Og om hjemlengselen blir for stor får vi alltids tak i alt vi trenger til en taco-middag på den vestlige (og litt dyrere) matbutikken Max Mart. Tro-tro’ene er uten tvil mye artigere enn vanlig buss, og smilet brer seg over ansiktet hver gang en tro-tro kjører forbi med påskriften ”God is awsome”, ”Black man, good father” eller ”I love my mum”. Bortsett fra myggen er det veldig lite insekter her, for de av dere som lurer på det, og den daglige edderkoppskvisingen har blitt erstattet med en evig kløe på de mange myggstikkene.

Lørdag som var arrangerte universitet en festlig event kalt ”Welcome Durbar” hvor studentene, i hovedsak de utenlandske, kunne nyte god mat, godt selskap og spennende underholdning laget av studentene. Vi følte selvfølgelig at vi måtte stille opp og representere Norge, så vi satt sammen et show ala Raske Menns ”Verdenshistorien på 5 minutter”. Som vi alle er klar over (spesielt etter å ha tilbrakt tid på dette rytmefulle kontinentet) er ikke vi nordmenn akkurat kjent for våre synge- og danseferdigheter. Vi valgte derfor å åpne showet vårt med ”Jeg gikk en tur på stien” i kanon fremført med noen spenstige dansemoves, etterfulgt av vår egen ”All you need to know about Norway in 5 minutes”. Dessverre, grunnet kommunikasjonssvikt mellom oss og dem som hadde ansvar for underholdningen, følte ikke vi at opptredenen vår ville passe inn i det vi trodde skulle bli en ekstremt formell og humorløs aften. Vi forkastet derfor hele opplegget, og sang isteden Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. Dette er jo en sang som i høyeste grad representerer det norske, og til tross for alt styret satt vi heldigvis igjen med en god følelse.

 

 

Ghana promoterer seg selv som ”The Land of Culture”, og kultivert som jeg liker å tro at jeg er dro jeg sammen med noen andre på en universitetsmarkering på søndagskvelden. I anledningen ble det holdt en forestilling hvor diverse grupper presenterte ulike trommeshow og andre musikalske innslag. Jeg skulle så gjerne hatt med meg en ekte afrikansk tromme hjemover, men det er vel tvilsomt om koffertplass og vekt strekker til. Jeg får heller nyte de utrolige rytmene mens jeg er her, for så å glede meg til Alf Prøysens julesanger når jeg atter en gang kommer tilbake til Norge.