Melkesjokolade, posevann og afrikansk underholdning

Nå er det hele to måneder siden jeg forlot Norge, og så lenge har jeg aldri før vært sammenhengende i det store utland. Det som man hjemme tar for gitt – å drikke vann fra springen; å slappe av på sofaen etter en lang dag på skolen; å kunne kose seg med taco på fredagskvelden, for å nevne noe – er nå dypt savnede minner, og det er ikke sjeldent at samtalene på felleskjøkkenet dreier seg om mammas kjøttkaker og lyden av Gislefoss som melder regn i Bergen. Jeg trives for alle del fortsatt veldig godt her, men jeg kjenner samtidig et lite hint av hjemlengsel innimellom. På en god måte. Heldigvis for meg har jeg to stk fantastiske foreldre som tok seg tid til å sende meg litt hjertevarme i posten i form av blant annet sjokolade. Og det skal jeg si dere; etter så lang tid hjemmefra er det lite som varmer mer enn synet av en ekte norsk melkesjokolade! Med Et Lite Stykke Norge i hånden og kjæresten på skype skal jeg nok komme meg helskinnet gjennom de tre resterende månedene også.

Jeg synes likevel at Ghana er en veldig god erstatning til Norge, og utvekslingsoppholdet har så langt ikke vært skuffende på noen som helst måte. Vannet i springen er byttet ut med vann på poser; sofaen er erstattet med en solseng på stranden; og tacoen får stå på vent mens jollof rice (ris med en litt sterk saus laget av blant annet tomater) og plantains (en frukt/grønnsak (?) som ser ut som en kjempebanan og som stekes eller grilles) inntas med stor glede. Og om hjemlengselen blir for stor får vi alltids tak i alt vi trenger til en taco-middag på den vestlige (og litt dyrere) matbutikken Max Mart. Tro-tro’ene er uten tvil mye artigere enn vanlig buss, og smilet brer seg over ansiktet hver gang en tro-tro kjører forbi med påskriften ”God is awsome”, ”Black man, good father” eller ”I love my mum”. Bortsett fra myggen er det veldig lite insekter her, for de av dere som lurer på det, og den daglige edderkoppskvisingen har blitt erstattet med en evig kløe på de mange myggstikkene.

Lørdag som var arrangerte universitet en festlig event kalt ”Welcome Durbar” hvor studentene, i hovedsak de utenlandske, kunne nyte god mat, godt selskap og spennende underholdning laget av studentene. Vi følte selvfølgelig at vi måtte stille opp og representere Norge, så vi satt sammen et show ala Raske Menns ”Verdenshistorien på 5 minutter”. Som vi alle er klar over (spesielt etter å ha tilbrakt tid på dette rytmefulle kontinentet) er ikke vi nordmenn akkurat kjent for våre synge- og danseferdigheter. Vi valgte derfor å åpne showet vårt med ”Jeg gikk en tur på stien” i kanon fremført med noen spenstige dansemoves, etterfulgt av vår egen ”All you need to know about Norway in 5 minutes”. Dessverre, grunnet kommunikasjonssvikt mellom oss og dem som hadde ansvar for underholdningen, følte ikke vi at opptredenen vår ville passe inn i det vi trodde skulle bli en ekstremt formell og humorløs aften. Vi forkastet derfor hele opplegget, og sang isteden Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. Dette er jo en sang som i høyeste grad representerer det norske, og til tross for alt styret satt vi heldigvis igjen med en god følelse.

 

 

Ghana promoterer seg selv som ”The Land of Culture”, og kultivert som jeg liker å tro at jeg er dro jeg sammen med noen andre på en universitetsmarkering på søndagskvelden. I anledningen ble det holdt en forestilling hvor diverse grupper presenterte ulike trommeshow og andre musikalske innslag. Jeg skulle så gjerne hatt med meg en ekte afrikansk tromme hjemover, men det er vel tvilsomt om koffertplass og vekt strekker til. Jeg får heller nyte de utrolige rytmene mens jeg er her, for så å glede meg til Alf Prøysens julesanger når jeg atter en gang kommer tilbake til Norge.

On the road again

Som de oppdagelseslystne nordmennene vi er har vi nok en gang tatt ferden til et ukjent sted for å boltre oss i nye opplevelser. Denne gangen gikk turen til byen Kumasi, sentrum i Ashanti-regionen, som ligger nordvest for Accra. Kl.05:00 lørdagsmorgen forrige helg vandret fem zombie-lignende skapninger ut fra ISH mot tro-tro’en som skulle frakte oss til Tema Station i Accra. Derfra gikk turen videre med busselskapet V.I.P. Etter en 5-6t lang busstur som vekket minner om kalde Norge, siden aircondition’et sto på full guffe, kunne vi sliten men fornøyde spasere ut i Kumasis gater. Den eneste planen vi hadde laget for turen var å møte noen gutter som vi ble kjent med i Ada Foah. De arbeider frivillig her gjennom organisasjonen AISEC, og heldige som vi var fikk vi gratis soveplass i deres camp. Gratis er alltid bra.

Ønsket om en liten høneblund etter den lange turen måtte vi legge på is, ettersom at guttene hadde planer om å dra straka veien til shoppinggatene. Etter et raskt måltid bestående av ris, kylling og salat (hvilket skulle vise seg å bli både frokost, lunsj og middag gjennom hele oppholdet) bar det av gårde til Kejetia Market, Vest-Afrikas største marked. Med bagen på ryggen og solen stekende i ansiktet karret vi oss gjennom de trange handlegatene sammen med en folkemasse som må ha vært noe tilsvarende hele Norges befolkning. Lørdag, hadde min roomie fortalt meg, var visst den verste dagen å gå på markedet. Uten å kunne sammenligne med noen andre av ukedagene vil jeg si meg helt enig i det. Utrolig nok fikk vi stablet oss fra bod til bod, og vi mistet hverandre kun én gang. Øverst på handlelisten til oss alle sto ’stoff’ (fabric altså, ikke den ulovlige typen), og etter vel en time i stoff-Mekka kunne vi bane oss vei tilbake med posene fulle. Etter en etterlengtet hvil bar det av gårde til et lokalt spisested der middag (..ris, kylling og salat) ble fortært i lystig lag. Kvelden ble avsluttet på en bar i nærheten.

Søndag ville vi leke turister og besøke Kumasi Fort, men det viste seg å være stengt på søndager. Mesteparten av dagen ble derfor tilbrakt på National Cultural Centre hvor vi nøt den sjeldne stillheten og brukte opp alle pengene på afrikanske trefigurer. Det er nok mer enn ett studenthjem i Bergen by som kommer til å være dekorert med afrikanske sjiraffer og stammemasker når vi kommer hjem.. Siden det ikke var så mye mer å finne på i Kumasi satt vi oss like greit på V.I.P. tilbake til Accra, og kl.02:00 natt til mandag kunne vi nok en gang tre inn i skjønnhetssøvnen i sengene på ISH.

 

 

Hittil har jeg kun besøkt to steder utenfor Accra ila dette snart 8 uker lange oppholdet her nede, og det er mange steder som gjenstår å utforske. Men jeg har fortsatt tre måneder igjen, og mye kan – og vil – skje på den tiden! Og selv om det kan være lett å glemme er vi jo først og fremst her for å studere…

Dagene går ellers sin vante gang. Mens vi de første ukene lignet på en vettskremt hønseflokk hver gang vi skulle krysse veien har vi nå adoptert det ghanesiske motet og krysser streeten så raskt vi finner en bilfri luke. To ganger har jeg vært nær med å bli påkjørt, men til mitt forsvar (- mamma og pappa) vil jeg si at det var fullt og helt bilistene sin feil. Jeg er i alle fall fortsatt i live og det er vel det viktigste. På gym’en blir jeg like fascinert hver gang av at ghaneserne bruker størsteparten av treningstiden – om man i det hele tatt kan kalle det dét – til å ringe kompiser og ta bilder av seg selv mens de flekser muskler. Av og til virker det som at man er den eneste der som faktisk trener, til tross for at rommet er stappfullt. Jeg benytter også sjansen til å trekke tilbake det jeg skrev tidligere om at vi nordmenn ikke har bidratt stort på utelivsfronten. Den stadig økende heten gjør at man kan bli ganske tørst. Det var alt.