Min siste tid i Ghana

I løpet av mitt nesten 5 måneder lange utvekslingsopphold har jeg fått sett og opplevd veldig mye. Jeg har besøkt små og rolige landsbyer ved kysten hvor man føler at tiden nesten står stille, så vel som store byer preget av høyt tempo og yrende folkemasser. Jeg har levd livet som både student, backpacker, charter-turist og ”ghaneser”, og på veien har jeg møtt utrolig mange fargerike og flotte mennesker!

Den siste tiden i Ghana ble i stor grad tilbrakt på lesesalen, nedgravd i pensum og eksamensforberedelser. Heldigvis var det tid til litt moro også! Etter at jeg hadde hatt mine tre første eksamener dro Lise, Marita og jeg til Lomé, hovedstaden i Ghanas naboland Togo. Ut i fra det lille jeg selv har sett er det togolesiske samfunnet ganske likt det i Ghana. I areal er landet dog mye mindre, og fattigdommen er en tanke mer tydelig. Mens Ghana tidligere var en engelsk kolonistat var Togo underlagt Frankrike, og togoleserne har derfor fransk som førstespråk. Med våre beskjedne franskkunnskaper satset vi på å komme oss helskinnet inn og ut av landet, og mandag kveld bar det i vei til det store, eller heller lille, utlandet. Transportmiddelet vi valgte var selvsagt de alltid så pålitelige tro-tro’ene.


Vi hadde tre mål med reisen vår: 1) å få nytt stempel i passet; 2) å bli tan; og 3) å smake den omstridte baguetten som ut i fra ryktene på ISH skulle være himmelsk god. Dette høres kanskje enkelt ut, men siden vi kun hadde visum til Ghana og ikke til Togo var vi usikker på om vi i det hele tatt ville komme oss inn i landet. Og om vi så skulle være så heldige å få innpass var vi fortsatt usikre på hvor lett eller vanskelig det skulle bli å komme seg ut. Men som vi vet vil alt ordne seg for snille piker, så vi satset på at vi gled innenfor denne kategorien og tok da sjansen på å reise. Vel fremme på grensen ble vi møtt av ghanesiske og togolesiske grensevakter som hadde til felles at de synes det var ustyrtelig morsomt å late som at vi ikke fikk innpass til Togo. Da den artige spøken ikke var fullt så artig lenger tok de heldigvis imot passene våre og stemplet i vei. Mål nr.1 var nådd.

Da vi endelig sto trygt på togolesisk jord bar det av gårde til Coco Beach hvor vi hadde booket rom. Hotellet lå vakkert plassert på stranden, og bungalowen vår var både fin og romslig. Dagene gikk stort sett med til fruktspising og pensumlesing i solsengen, etterfulgt av en bedre middag og blodseriøse kortspill på kvelden. Livet var fint, og med våre solbrune kropper kunne mål nr.2 krysses av på listen. Ellers besøkte vi også det såkalte fetisjmarkedet. Her var det mulig å kjøpe diverse religiøse gjenstander som blir benyttet i ulike ritualer, blant annet løvehoder, forsteinede firfirsler, hodeskaller, trefigurer, voodoodukker, amuletter og mer. Noen gjenstander skal plasseres i eller utenfor huset for beskyttelse og sikkerhet, andre skal males opp til pulver og blandes sammen med væske, for så å bli drukket slik at man blir sterk, får bedre hukommelse, blir kvitt sykdommer og annet. Det var svært artig å se og høre hvordan lokalbefolkningen praktiserer sin tro, og vi fikk komme nærmere innpå denne magien da den ene sjamanen viste oss et utvalg fetisjelementer og forklarte hva de hjelper for og hvordan de brukes. Dersom vi ønsket å kjøpe noe velsignet han gjenstandene for oss.

Selv om vi hadde kommet inn i landet uten problemer var vi fortsatt ikke helt sikker på hvordan vi skulle komme oss tilbake til Ghana uten å måtte tømme kontoen. På veien inn til Togo hadde grensevaktene nemlig fortalt oss at siden vi ikke hadde skaffet oss visum på forhånd ville det koste 150 USD hver (!) for å kjøpe det på grensen. Dette var selvfølgelig latterlig mye og helt uaktuelt for oss, men vi måtte jo komme oss tilbake. Onsdag tok vi derfor med oss lykkeamulettene vi hadde kjøpt på fetisjmarkedet og dro til den ghanesiske ambassaden i Togo. I følge damen i disken var vi litt sent ute med å be om visum da vi måtte dra allerede dagen etter (..dumme turister), men hun skulle se hva hun kunne gjøre. Lykkeamulettene viste seg å være et kupp da vi på torsdagen kunne hente de nystemplede passene våre, og det bare for 20.000 togolesiske franc! Jeg husker ikke akkurat hva dette tilsvarer i norske kroner, men det er i alle fall billig!..

Så er det den baguetten da. Ingen steder i Lomé hadde vi sett tegn til denne beryktede delikatessen som vi hadde siklet etter så lenge. Torsdagen kom, og da det skulle være presidentvalg i Ghana på fredagen ville vi komme oss tilbake til Accra før den tid. Vårt tredje mål virket uoppnåelig.. Men der, mens vi satt i tro-tro’en som skulle føre oss tilbake, skimtet vi en dame i horisonten som bar et fat på hodet fylt med deilige franske baguetter! Etter noen desperate rop og anstrengende vift med armene for å få damens oppmerksomhet, kunne vi alle tre lene oss tilbake i setet og nyte den etterlengtede baguetten som til vår positive overraskelse var fylt med en svært så velsmakende avokadodressing. Mål nr.3: check.

Tilbake på ISH var det fullt eksamenskjør og siste innspurt for de fleste av oss. Innimellom lesingen fikk vi likevel litt tid til julekos. Gunnhild, Ida, Lise, Marita og jeg slo på stortrommen og mekket sammen en julekalender, og vi tenkte vi skulle forberede oss til norsk jul ved å se en episode av Amalies Jul hver dag. Litt nostalgi fra barndommen er fint. Tanken var god, men da det viste seg at vi ikke hadde mer enn 3 ½ episode måtte Amalie legges på is, og det ble med det. Men norsk julestemning fik vi likevel! En varm og solfyllt desemberkveld samlet de norske jentene alt vi hadde liggende av julemat som vi hadde fått tilsendt fra Norge, og på felleskjøkkenet i øverste etasje ble det den kvelden fortært både Toro Julegrøt, Tomte Gløgg, Melkesjokolade og norske pepperkaker. Nok en vellykket dag i Ghana.

Den 13.desember var alle fem eksamener overstått, og Marita, Lise, Ida og jeg feiret dette med en ferietur til den lille fiskerlandsbyen Butre. Med senkede skuldre og brede smil om munnen tilbrakte vi fire strålende dager på stranden. Å svømme i det varme vannet; å spille kort mens man nipper til en Piña Colada servert i en kokosnøtt; å jogge langs standkanten i soloppgangen; å surfe på de hvite bølgene… En bedre eksamensfeiring kunne vi neppe fått.

Stemningen på ISH de siste dagene var preget av blandede følelser. En etter en dro både de ghanesiske og utenlandske studentene hjem til jul, og hostellet ble stillere og roligere for hver dag som gikk. Det er rart å si farvel til mennesker man har bodd sammen med såpass lenge, spesielt når man vet at mange av dem kommer man sannsynligvis aldri til å se igjen. Jeg hadde lenge gledet meg til å reise hjem og møte kjente og kjære igjen. Likevel, når de siste dagene kom følte jeg meg ikke helt klar til å dra fra Accra. Heldigvis fikk jeg tilbrakt min siste tid i Ghana sammen med mange gode venner, og da jeg kvelden den 19.desember sa farvel til ISH var det med et smil om munnen.

Det var utrolig godt å komme tilbake til Norge og Bergen. Å se kjæreste, familie og venner igjen; å lage mat på mitt eget kjøkken; å vandre under julelysene i Bergens gater… Til og med kulden og bergensregnet var det godt å komme tilbake til. Det er mye jeg kommer til å savne med Ghana, men akkurat nå trives jeg veldig godt her jeg sitter i sofaen med ullsokkene på og en kopp te i hånden. Jeg vil også si takk til alle dere som har fulgt med på bloggen. Det er jo greit å vite at man har lesere!

Farvel Ghana. Hei igjen Norge!