Destinasjon: Nord

Frem til nå har jeg kun oppholdt meg i det sørlige Ghana, og etter å ha bodd her i nesten fire måneder var det nå på tide å utforske andre deler av landet. Tidlig torsdag morgen forrige uke dro derfor Lise, Marita, Ida, Gunnhild og jeg til Tamale, en av de større byene i nord. Sammen med flyverten MacGiver nøt vi en behagelig og rask flytur før vi nok en gang kunne sette føttene på ghanesisk jord. Hostellet vi tok inn på var slående likt vårt eget ISH, bortsett fra at her kunne vi ose oss i luksusen av å ha egne bad!

Første punkt på programmet var å besøke det store markedet i byen. Her ble en liten shoppingrunde gjennomført i rolige og behagelige omgivelser, noe litt annerledes enn hva vi opplevde i Kumasi. Etter å ha fortært en klassisk ghanesisk lunsj bestående av jollof rice, salat, gari og saus gikk turen videre til Centre for National Culture, en annen markedsplass i byen. Noen cedi fattigere, men dog en håndfull stoffer og julegaver rikere, vil jeg si at dette var en svært så koselig og avslappende dag.

Store deler av befolkningen i Nord er muslimer, og et besøk i en moské var da selvfølgelig et must. Central Mosque (eller The Grand Mosque) er en kjempestor moské som er bygget og opprettholdt ved hjelp av frivillige bidrag. Da det ikke var noen mennesker i moskeen ble de fem obruni’ene stående tafatte utenfor moskeen med tursekken på ryggen og guideboken i hånden. (”Obruni” er et ord som brukes om utlendinger a.k.a. oss hvitinger, men merk at det på ingen måte er et rasistisk uttrykk). En forbipasserende skjønte raskt at vi var ganske lost og hjalp oss derfor i vår jakt på den forsvunne Imamen. Heldigvis befant han seg like rundt hjørnet. Med hatten på snei og et smil bredere enn ekvator tok den sjarmerende Imamen, Hassan, oss med på en liten omvisning i moskeen. Bortsett fra spirene på taket og bønneteppene på gulvet var moskeen i grunnen kun et stort tomt lokale, men fint var det likevel.

Etterpå bar det videre til Zongo, et sted hvor vi fikk se hvordan dyreskinn tørkes og renses, for så å bli laget om til diverse skinnprodukter. En artig kar med navn Slim lagde både sko, vesker, puffer og tepper – alt for hånd – og etter en liten titt på produktene hans sto det litt av hvert på bestillingslisten. Det er ikke hver dag man får en spesialbestilt skinnveske for en hundrings!

Fredag ettermiddag la vi ut på ny reise. 2 timer senere enn antatt, også kjent som ”afrikansk tid”, kunne vi stige om bord i bussen som skulle føre oss til Mole National Park som ligger en 3-4 timers kjøretur unna Tamale. Selv om vi var tidlig ute med å kjøpe billetter var sitteplassene allerede utsolgt, og vi endte derfor opp med ståplasser. Speidende utover et vakkert afrikansk landskap med den deilige brisen fra de åpne vinduene slående mot meg, kan jeg ikke si at jeg hadde det så veldig fælt der jeg sto. Halvveis var det også en snill herremann som ofret setet sitt for meg, så bussturen var i alt veldig grei. Unntaket var når bussjåføren ikke fulgte ordentlig med på den nokså humpete veien, og vi med litt for stor fart kjørte ned i et hull som fikk alle passasjerene til å hoppe ½ meter (!) opp av setene sine. Heldigvis kom vi fra det med sjokket.

Jeg har skrevet før at det ikke er mange insekter i Ghana. Vel, det var før jeg kom til Mole. Aldri i mitt liv har jeg sett så mange insekter samlet på ett sted. De sier at 1 av 1000 mygg har malaria, så teoretisk sett hadde man garantert blitt syk dersom man hadde stukket hodet under en av utelampene om kvelden. Jeg tilbød Marita 5 cedi for å slå til med et lite hode-under-lampen-stunt, men hun takket (dessverre) høflig nei.

Men vi dro ikke hele veien til Mole for å se på insekter! Med jungelbuksen på og kameraet hengende om halsen bar det lørdag morgen ut på safari. Nasjonalparken huser mange forskjellige dyr, blant annet elefanter, antiloper, aper, løver, hyener og krokodiller. Ni av de ulike artene i parken er vanlig å spotte under safari (løvene er dessverre ikke en av dem), og vi var så heldige å få se åtte av disse. Høydepunktet var selvfølgelig elefantene. Vi hadde fått klar beskjed av guiden at dersom vi støtte på elefanter fikk vi ikke lov til å gå nærmere enn 50m. Som de sier er regler til for å brytes, og jeg kan skryte av å ha stått 15-20m unna ville elefanter som kom traskende rett i mot oss! Kameraet fikk kjørt seg den dagen ja.

Da safarien var overstått var det på tide å dra tilbake til Tamale. Bussen humpet av gårde på en vei som besto av mer sand enn asfalt. Min nøye og strategisk utvalgte plass ved et åpent vindu viste seg å ikke være en særlig god plassering likevel. Vinden som seg gjennom vinduet bar nemlig med seg halve bilveien, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært mer skitten enn hva jeg var etter denne turen. Min hvite singlet ble, og forblir rød, og ansiktet var så vidt til å kjenne igjen.

Etter en forfriskende dusj og indisk middag kunne vi innta skjønnhetssøvnen på et rom med air condition (!). Siden fenomenet ”kulde” nå er ukjent for oss stilte vi inn air conditionet på ”kun” 28 grader. I forhold til hva vi er vandt med synes vi dette var en særdeles kjølig og behagelig temperatur. Søndag morgen bar det hjemover til Accra.

De nordlige regionene i Ghana er mindre ’utviklet’ (i mangel av et bedre ord) enn den sørlige delen, og vi var spente på hvilke likheter og forskjeller vi ville møte på. Jeg vil ikke si at jeg synes samfunnet i nord var veldig annerledes enn det jeg har sett i sør, men det kan jo skyldes at vi kun bodde i en by og ikke utpå landsbygda. Noe som vi alle kunne glede oss over var at menneskene vi møtte – om det var på bussen, på gaten eller ved moskeen – alle var utrolig hyggelige, imøtekommende og ikke minst hjelpsomme. Alle som én gav de oss brede smil etterfulgt av et muntert ”How are you?”. Hele atmosfæren i byen var mer rolig og avslappet enn i Accra. Tamale var med andre ord et veldig trivelig sted, og jeg anbefaler alle som tenker å ta turen til Ghana å dra opp dit. Det eneste jeg kan si var negativt på reisen var at jeg glemte igjen svettekluten min i Accra.

Som dere der hjemme også sikkert har begynt å kjenne på kroppen har vi nå tredd inn i denne flotte tiden på året kjent som ”eksamensperioden”. Min første eksamen er førstkommende søndag, etterfulgt av to stykker på torsdagen, så frem til da er jeg å finne på lesesalen dersom noen forsøker å oppnå kontakt. Fred ut.

Et møte med en grusom fortid, og en liten drøm som går i oppfyllelse

Da tenker jeg det er på tide med en ny oppdatering fra mitt festlige liv her i Ghana. De siste ukene har gått rakst unna, og det er rart å tenke på at vi er i november allerede. Siden sist har vi feiret nok en bursdag (denne gangen for Lise, hvor også denne dagen ble verdig feiret med god mat og godt selskap); jeg har irritert meg en smule mer enn vanlig over den usedvanlig treige internettilkoblingen; og jeg har begynt å innse at eksamen nærmer seg med stormskritt, og at den noe slappe studiestilen som jeg har adoptert her nede har behov for en helomvending. De siste forelesningene er overstått, og tiden frem mot eksamen (som jeg av erfaring hjemmefra regner med kommer til å gå lynraskt), vil nok stort sett bli tilbrakt på lesesalen. Det er uvandt å måtte lese til hele fem eksamener fremfor de to som jeg vanligvis har, men det skal bli godt å slippe de 8 timers lange skriftlige eksamene ved UiB.

Heldigvis dreier livet seg om mer enn skole og arbeid, og forrige helg dro Marita og jeg på en liten ferietur til Cape Coast og Elmina, to byer situert vest for Accra. Planen var klar: å dra til nærmeste tro-tro-stasjon og satse på at noen visste hvordan vi kunne komme oss til vår destinasjon, for så å ’ta det som det kommer’. Hvis man liker å reise etter denne filosofien bør man ta turen til Ghana! Før man rekker å spørre noen om veien er det en (eller ti) som roper ”Where are you going?”. Dersom de ikke vet veien selv finner de noen som vet, og hvis de har full oversikt følger de deg like gjerne dit du skal, nesten uansett hvor langt det er. Vi oppdaget at vi hadde et litt stramt tidsskjema denne helgen om vi skulle få sett alt som var å se. Takket være hjelpsomme ghanesere, et overraskende effektivt kollektivsystem, samt en håndfull flaks fra vår side, kom vi oss gjennom hele programmet.

Første stoppested var Cape Coast Castle. Dette ble bygget av europeere på 1700-tallet og var ansett for å være et av verdens største slavehold under kolonitiden. Under den såkalte trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika var slaver fra Afrika en høyt ettertraktet ”vare”, og mesteparten av slavene ble hentet og transportert ut fra Vest-Afrika. Slavene ble brakt til fortet, for så å bli holdt fanget der frem til de ble transportert med slaveskip til Amerika. Et av de mange synene på slottet som gav en liten klump i halsen var porten som førte ut av slottet og ned til slaveskipene. De fleste slavene døde i løpet av den lange og harde sjøferden til Amerika, og dem som overlevde tilbrakte resten av sine stjålne liv som slavearbeidere. Ingen av dem vendte noen gang hjem til Afrika, og porten fikk derav sitt navn ”The Door of No Return”. Et lite smil bredte seg derimot om munnen når vi så at andre siden av døråpningen, den som leder inn til slottet, i ettertid har fått den symbolske påskriften ”Door of Return” for å ønske slavenes etterkommere velkommen hjem igjen til Afrika.

Etter besøket på Cape Coast Castle gikk turen videre til nok et slavehold. Castle of St. George, bedre kjent som Elmina Castle, ble bygget på 1500-tallet og er dermed den eldste europeiske bygningen i Afrika. Slottet ble bygget hovedsakelig som en handelspost langs Afrikas vestkyst, men ble senere tatt i bruk som slavehold. Både Cape Coast Castle og Elmina Castle er begge plassert i vakre og eksotiske omgivelser. Fra de to slottene kan man nyte en fantastisk utsikt hvor man har synet av bylivet på den ene siden, og strandpromenaden med sine palmetrær og idylliske trebåter på den andre siden. Det settes derimot en liten demper på den flotte atmosfæren når man tenker på de foreferdelige hendelsene som har funnet sted en gang i tiden på nøyaktig det samme stedet der ens egne føtter nå er plassert.

Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om den fascinerende og ikke minst grusomme historien om disse fortene og slavehandelen generelt, men eksamenslesingen venter..

Da vi hadde forlatt slaveslottene dro vi til Hans Cottage Botel hvor vi skulle tilbringe natten. Med blant annet en koselig restaurant plassert på stolper over et krokodillevann var stedet absolutt verdt et besøk, men årsaken til at vi valgte å bo der var ene og alene fordi vi hadde hørt rykter om at her fikk man lov til å ta på krokodillene! Smårar som jeg er har jeg alltid hatt en drøm om å komme nærme disse flotte dyrene, og søndagsmorgenen ble brukt til å speide etter krokodiller som kunne ”klappes”. Heldige som vi var oppdaget vi at det lå det en krokodille og chillet i vannkanten, og ikke lenge etter hadde to fornøyde jenters første omgang med en lys levende krokodille blitt foreviget ved hjelp av mitt alltid så trofaste Canon 450D.

Neste stopp var Kakum National Park. Her spaserte vi over den berømte Canopy Walk, som altså er en rekke hengebroer konstruert ganske mange meter over bakken. Til tross for at det lever mange artige dyr i parken er det liten sjanse for å få øye på disse, blant annet fordi de fleste av dem er nattdyr, men også fordi turister på tur bråker noe fælt og dermed skremmer vekk alle som måtte befinne seg i nærheten. Men dyr eller ei: den noe ustødige turen over tretoppene var kjempe flott, og mens man sto og beundret utsikten kunne man nyte en sjelden stillhet i det ellers så lydfulle Ghana. Bortsett fra den ikke fullt så stille turgruppen da så klart. Siste punkt på programmet var å besøke Monkey Forest Resort som er opprettet og drevet av et tysk ektepar. De to tar seg av syke, skadete og utrydningstruete dyr, og pleier disse som om det var deres egne barn. Det var morsomt å se hvordan mannen, kona og alle dyrene levde sammen som en stor og lykkelig familie. Etter å ha hørt om hvordan apene sov i sengen sammen med mor og far når de var små, har jeg nå ført opp ”apekatt” på ønskelisten min til jul.