Et møte med en grusom fortid, og en liten drøm som går i oppfyllelse

Da tenker jeg det er på tide med en ny oppdatering fra mitt festlige liv her i Ghana. De siste ukene har gått rakst unna, og det er rart å tenke på at vi er i november allerede. Siden sist har vi feiret nok en bursdag (denne gangen for Lise, hvor også denne dagen ble verdig feiret med god mat og godt selskap); jeg har irritert meg en smule mer enn vanlig over den usedvanlig treige internettilkoblingen; og jeg har begynt å innse at eksamen nærmer seg med stormskritt, og at den noe slappe studiestilen som jeg har adoptert her nede har behov for en helomvending. De siste forelesningene er overstått, og tiden frem mot eksamen (som jeg av erfaring hjemmefra regner med kommer til å gå lynraskt), vil nok stort sett bli tilbrakt på lesesalen. Det er uvandt å måtte lese til hele fem eksamener fremfor de to som jeg vanligvis har, men det skal bli godt å slippe de 8 timers lange skriftlige eksamene ved UiB.

Heldigvis dreier livet seg om mer enn skole og arbeid, og forrige helg dro Marita og jeg på en liten ferietur til Cape Coast og Elmina, to byer situert vest for Accra. Planen var klar: å dra til nærmeste tro-tro-stasjon og satse på at noen visste hvordan vi kunne komme oss til vår destinasjon, for så å ’ta det som det kommer’. Hvis man liker å reise etter denne filosofien bør man ta turen til Ghana! Før man rekker å spørre noen om veien er det en (eller ti) som roper ”Where are you going?”. Dersom de ikke vet veien selv finner de noen som vet, og hvis de har full oversikt følger de deg like gjerne dit du skal, nesten uansett hvor langt det er. Vi oppdaget at vi hadde et litt stramt tidsskjema denne helgen om vi skulle få sett alt som var å se. Takket være hjelpsomme ghanesere, et overraskende effektivt kollektivsystem, samt en håndfull flaks fra vår side, kom vi oss gjennom hele programmet.

Første stoppested var Cape Coast Castle. Dette ble bygget av europeere på 1700-tallet og var ansett for å være et av verdens største slavehold under kolonitiden. Under den såkalte trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika var slaver fra Afrika en høyt ettertraktet ”vare”, og mesteparten av slavene ble hentet og transportert ut fra Vest-Afrika. Slavene ble brakt til fortet, for så å bli holdt fanget der frem til de ble transportert med slaveskip til Amerika. Et av de mange synene på slottet som gav en liten klump i halsen var porten som førte ut av slottet og ned til slaveskipene. De fleste slavene døde i løpet av den lange og harde sjøferden til Amerika, og dem som overlevde tilbrakte resten av sine stjålne liv som slavearbeidere. Ingen av dem vendte noen gang hjem til Afrika, og porten fikk derav sitt navn ”The Door of No Return”. Et lite smil bredte seg derimot om munnen når vi så at andre siden av døråpningen, den som leder inn til slottet, i ettertid har fått den symbolske påskriften ”Door of Return” for å ønske slavenes etterkommere velkommen hjem igjen til Afrika.

Etter besøket på Cape Coast Castle gikk turen videre til nok et slavehold. Castle of St. George, bedre kjent som Elmina Castle, ble bygget på 1500-tallet og er dermed den eldste europeiske bygningen i Afrika. Slottet ble bygget hovedsakelig som en handelspost langs Afrikas vestkyst, men ble senere tatt i bruk som slavehold. Både Cape Coast Castle og Elmina Castle er begge plassert i vakre og eksotiske omgivelser. Fra de to slottene kan man nyte en fantastisk utsikt hvor man har synet av bylivet på den ene siden, og strandpromenaden med sine palmetrær og idylliske trebåter på den andre siden. Det settes derimot en liten demper på den flotte atmosfæren når man tenker på de foreferdelige hendelsene som har funnet sted en gang i tiden på nøyaktig det samme stedet der ens egne føtter nå er plassert.

Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om den fascinerende og ikke minst grusomme historien om disse fortene og slavehandelen generelt, men eksamenslesingen venter..

Da vi hadde forlatt slaveslottene dro vi til Hans Cottage Botel hvor vi skulle tilbringe natten. Med blant annet en koselig restaurant plassert på stolper over et krokodillevann var stedet absolutt verdt et besøk, men årsaken til at vi valgte å bo der var ene og alene fordi vi hadde hørt rykter om at her fikk man lov til å ta på krokodillene! Smårar som jeg er har jeg alltid hatt en drøm om å komme nærme disse flotte dyrene, og søndagsmorgenen ble brukt til å speide etter krokodiller som kunne ”klappes”. Heldige som vi var oppdaget vi at det lå det en krokodille og chillet i vannkanten, og ikke lenge etter hadde to fornøyde jenters første omgang med en lys levende krokodille blitt foreviget ved hjelp av mitt alltid så trofaste Canon 450D.

Neste stopp var Kakum National Park. Her spaserte vi over den berømte Canopy Walk, som altså er en rekke hengebroer konstruert ganske mange meter over bakken. Til tross for at det lever mange artige dyr i parken er det liten sjanse for å få øye på disse, blant annet fordi de fleste av dem er nattdyr, men også fordi turister på tur bråker noe fælt og dermed skremmer vekk alle som måtte befinne seg i nærheten. Men dyr eller ei: den noe ustødige turen over tretoppene var kjempe flott, og mens man sto og beundret utsikten kunne man nyte en sjelden stillhet i det ellers så lydfulle Ghana. Bortsett fra den ikke fullt så stille turgruppen da så klart. Siste punkt på programmet var å besøke Monkey Forest Resort som er opprettet og drevet av et tysk ektepar. De to tar seg av syke, skadete og utrydningstruete dyr, og pleier disse som om det var deres egne barn. Det var morsomt å se hvordan mannen, kona og alle dyrene levde sammen som en stor og lykkelig familie. Etter å ha hørt om hvordan apene sov i sengen sammen med mor og far når de var små, har jeg nå ført opp ”apekatt” på ønskelisten min til jul.