En dag ved himmelen

Nok et par opplevelsesrike uker er overstått. Det hele startet lørdag 13.oktober med en ny bursdagsfeiring. Festlighetene begynte med overraskelsesfrokost på balkongen for bursdags”barnet” Marita, hvor både eggerøre, grovbrød og norsk melkesjokolade ble servert. En sjelden og høyt verdsatt luksus. Da bordet var tomt og magene fulle var det på tide med gaveåpning. Også denne gangen var det mye spennende som ble pakket opp, blant annet markeringstusjer (vi er jo tross alt studenter); M&M’s med peanøttsmør og sjokoladetrekk direkte fra USA (hvor ellers..); og en lenge etterlengtet svetteklut (altså et lommetørkle som man bruker til å tørke svetten fra pannen) som vi nå begynner å innse at vi (dessverre) ikke kan leve foruten her nede.

Selv om vi etter den overflodige frokosten aldri trodde at vi noen gang ville bli sulte igjen, begynte magene atter en gang å rumle ut på ettermiddagen. Delvis på grunn av tomme mager, og delvis fordi vi gledet oss enormt mye til middagen. Også denne skulle være en overraskelse, for det er jo alltid gøy med overraskelser, og hva passer vel bedre enn taco – alle nordmenns favorittmat! Dét og Grandis da selvfølgelig. Taco er heller ingen hverdagskost for oss ”ghanesere”, så middagen ble fortært med stor lyst og glede. Kvelden ble avsluttet med en artig tur på byen (som førte til en ikke fullt så artig søndag..).

Helgen som var dro vi på tur på ny for å oppleve mer av hva dette flotte landet har å by på. Destinasjonen var Aburi, en by som ligger i Eastern Region nord for Accra, og reisefølget besto av Marita, Kevin (fra USA) og meg selv. Første stopp var Tetteh Quarshie’s Cocoa Farm, hvilket er den første kakaoplantasjen som ble opprettet i Ghana. Gull og kakao er Ghanas viktigste eksportvarer, så et besøk på en slik farm er selvfølgelig noe vi måtte få med oss nå når vi er her. Etter en liten rundtur fikk vi sett hvordan kakaofruktene vokser; hvordan man tørker kakaobønner; samt smake på både ferske og tørkede bønner. Da vi hadde tatt farvel med vår flotte guide gikk turen videre til Aburi Botanic Gardens. Det var stor mangel på blomster i hagen, men alle de fantastiske trærne gjorde likevel stedet veldig verdt å besøke. Min mangel på kunnskaper om trær gjør at det er svært begrenset hva jeg kan skrive om alle disse trærne, så jeg lar bildene tale for seg selv. Et bilde sier tross alt mer enn tusen ord.

   

 

Etter å ha vandret mellom kakaotrær og diverse andre trær var det på tide å besøke siste stoppested på turen: et treutskjæringssted. Her ble det laget og solgt diverse trefigurer, afrikanske instrumenter, smykker og mer. Da vesken var full og lommeboken tom vendte vi trøtte og fornøyde snuten hjemover. Aburi er en idyllisk liten by med en herlig afrikansk utstråling, samtidig som man kan nyte en ro og stillhet som sjeldent er å finne i storbyen vi nå lever i. Og for å sette prikken over i’en: himmelen over Aburi må være den fineste himmelen jeg noen gang har sett! Jeg er fullstendig klar over at det er den samme himmelen som jeg alltid ser, men jeg har aldri opplevd at den føltes så stor og så nærme. Jeg hadde det veldig fint der jeg vandret gatelangs med dette nydelige blå teppet hengende over oss.

 

Søndag dro den norske flokken av gårde til kirken. Vi hadde blitt invitert til en metodistkirke kalt Ebenezer Society av en veldig trivelig jente med navn Vyda. Hun bor og studerer til vanlig i Bodø, og synes det var artig å møte på så mange nordmenn her i sitt hjemland. Og maken til gudstjeneste har jeg aldri sett! Her var det en prest som talte til folket med enorm innlevelse; en forsamling som hylte, gråt, lo og sang om hverandre; og vi vitnet (men var for ”norsk” til å delta) ved flere anledninger at kirkerommet nærmest ble transformert til et dansegulv. Nå er ikke jeg akkurat en veldig ivrig kirkegjenger (og kanskje ikke den riktige personen til å uttrykke meg på dette området), men jeg kan si så mangt at den norske kirken hadde ikke tapt seg om den adopterte et par av disse festlige elementene. Da 3 ½ time med salmesang, bønner og Jesu frelse var overstått dro vi alle hjem til Vydas familie hvor vi fikk servert en stor og god lunsj fra det ghanesiske kjøkken. Enda en vellykket dag!

Kirkeseremonien var en utrolig artig opplevelse, men jeg må nok si meg mer fascinert over Aburis himmel enn de troendes himmelrike. Og det er fint å kunne titte opp og vite at nøyaktig den samme himmelen henger over dere der hjemme. Jeg kjenner at jeg begynner å glede meg ganske mye til jul nå, og, tro det eller ei, jeg savner vinterkulden i Norge. Selv om jeg er et sommerbarn blir noen av dagene her nede litt i varmeste laget. Heldigvis tror jeg ikke det blir mye varmere enn hva det er nå (30-35 grader på dagtid), og jeg har planer om å nyte de siste to månedene her før solen og sommerkjolen byttes ut med regnvær og ullsokker.