On the road again

Som de oppdagelseslystne nordmennene vi er har vi nok en gang tatt ferden til et ukjent sted for å boltre oss i nye opplevelser. Denne gangen gikk turen til byen Kumasi, sentrum i Ashanti-regionen, som ligger nordvest for Accra. Kl.05:00 lørdagsmorgen forrige helg vandret fem zombie-lignende skapninger ut fra ISH mot tro-tro’en som skulle frakte oss til Tema Station i Accra. Derfra gikk turen videre med busselskapet V.I.P. Etter en 5-6t lang busstur som vekket minner om kalde Norge, siden aircondition’et sto på full guffe, kunne vi sliten men fornøyde spasere ut i Kumasis gater. Den eneste planen vi hadde laget for turen var å møte noen gutter som vi ble kjent med i Ada Foah. De arbeider frivillig her gjennom organisasjonen AISEC, og heldige som vi var fikk vi gratis soveplass i deres camp. Gratis er alltid bra.

Ønsket om en liten høneblund etter den lange turen måtte vi legge på is, ettersom at guttene hadde planer om å dra straka veien til shoppinggatene. Etter et raskt måltid bestående av ris, kylling og salat (hvilket skulle vise seg å bli både frokost, lunsj og middag gjennom hele oppholdet) bar det av gårde til Kejetia Market, Vest-Afrikas største marked. Med bagen på ryggen og solen stekende i ansiktet karret vi oss gjennom de trange handlegatene sammen med en folkemasse som må ha vært noe tilsvarende hele Norges befolkning. Lørdag, hadde min roomie fortalt meg, var visst den verste dagen å gå på markedet. Uten å kunne sammenligne med noen andre av ukedagene vil jeg si meg helt enig i det. Utrolig nok fikk vi stablet oss fra bod til bod, og vi mistet hverandre kun én gang. Øverst på handlelisten til oss alle sto ’stoff’ (fabric altså, ikke den ulovlige typen), og etter vel en time i stoff-Mekka kunne vi bane oss vei tilbake med posene fulle. Etter en etterlengtet hvil bar det av gårde til et lokalt spisested der middag (..ris, kylling og salat) ble fortært i lystig lag. Kvelden ble avsluttet på en bar i nærheten.

Søndag ville vi leke turister og besøke Kumasi Fort, men det viste seg å være stengt på søndager. Mesteparten av dagen ble derfor tilbrakt på National Cultural Centre hvor vi nøt den sjeldne stillheten og brukte opp alle pengene på afrikanske trefigurer. Det er nok mer enn ett studenthjem i Bergen by som kommer til å være dekorert med afrikanske sjiraffer og stammemasker når vi kommer hjem.. Siden det ikke var så mye mer å finne på i Kumasi satt vi oss like greit på V.I.P. tilbake til Accra, og kl.02:00 natt til mandag kunne vi nok en gang tre inn i skjønnhetssøvnen i sengene på ISH.

 

 

Hittil har jeg kun besøkt to steder utenfor Accra ila dette snart 8 uker lange oppholdet her nede, og det er mange steder som gjenstår å utforske. Men jeg har fortsatt tre måneder igjen, og mye kan – og vil – skje på den tiden! Og selv om det kan være lett å glemme er vi jo først og fremst her for å studere…

Dagene går ellers sin vante gang. Mens vi de første ukene lignet på en vettskremt hønseflokk hver gang vi skulle krysse veien har vi nå adoptert det ghanesiske motet og krysser streeten så raskt vi finner en bilfri luke. To ganger har jeg vært nær med å bli påkjørt, men til mitt forsvar (- mamma og pappa) vil jeg si at det var fullt og helt bilistene sin feil. Jeg er i alle fall fortsatt i live og det er vel det viktigste. På gym’en blir jeg like fascinert hver gang av at ghaneserne bruker størsteparten av treningstiden – om man i det hele tatt kan kalle det dét – til å ringe kompiser og ta bilder av seg selv mens de flekser muskler. Av og til virker det som at man er den eneste der som faktisk trener, til tross for at rommet er stappfullt. Jeg benytter også sjansen til å trekke tilbake det jeg skrev tidligere om at vi nordmenn ikke har bidratt stort på utelivsfronten. Den stadig økende heten gjør at man kan bli ganske tørst. Det var alt.

  

"Små" barn, store gleder

Da er det vel på tide å dele med dere nye godbiter fra livet i Ghana! Hovedeventen siden sist er definitivt lørdagens fotballkamp mellom Ghana og Malawi. Som de Amerika-vennene vi har blitt (sånn halvparten av alle utvekslingsstudentene her er fra USA) fikk vi skyss til stadion med bussen deres, og etter en tur som gav sterke flashback til russetidens liv og røre, kunne vi blide og fornøyde sitte oss godt til rette på tribunen. Med en øl i hånden og solbrillene på nesen var humøret på topp, og det var utrolig artig å være på fotballkamp med et helt orkester av dundrende afrikanske trommer som medpublikum. Ikke noe å si på stemningen! 2-0-seieren gikk (selvfølgelig) til Ghana.

Etter en døsig busstur gikk turen bort til felleskjøkkenet der vin og øl samt en annen udefinerbar drikk ble fortært. Foreløpig har den norske kolonien vært litt daff på utelivsfronten, eller det vil si i forhold til amerikanerne som er ute hele tiden. Men vi slår oss litt løs vi også i ny og ne, og det er mange bra utesteder her. Hver onsdag er det blant annet Reggae Night på Labadi Beach (hvilket er like chill som det høres ut som), og vi har store planer om å sjekke ut den beryktede jazz-kvelden. Ellers finnes det man måtte ønske av barer og nattklubber. Jeg hadde ikke sagt nei takk til en tirsdagskveld på Kaos, men utelivet i Accra er en veldig god midlertidig erstatning.

Nå lurer dere sikkert fælt på hvorfor dette innlegget har fått en slik fengende tittel. Vel, det hele dreier seg om mat. Mat kan være nøkkelen til det gode liv, eller rett og slett gjøre livet til et reint helvete. I mitt tilfelle har det gått begge veier. For når man drar til langtvekkistan bør man være forsiktig med hva man putter i seg, men siden jeg skal være her såpass lenge gidder jeg ikke å være så nøye med dette. Dessuten lever jeg etter filosofien ”alt går i grisen”. Dessverre tåler ikke magen alt, og uten å gå i detalj på dette området kan jeg si at det har blitt et par magekniper den siste tiden. Sett bort i fra disse uheldighetene har jeg klart å komme meg helskinnet gjennom ukene uten å ha lidd noen større nød. Jeg har også faktisk hatt en liten ’åpenbaring’ på matfronten. Etter å ha tilbrakt de siste måltidene på hostellets felleskjøkken, og rullert mellom havregrøt, ris og dårlig hermetikk til middag (de litt slitne kjøkkenforholdene tillater ikke den store matlagingen), så fant vi ut at det var på tide med et ordentlig restaurantbesøk. Destinasjonen var Indian Heritage, og med mager skrikende etter en smule mer variert kost ventet vi spente og ivrige på det kommende måltidet. Og FOR et måltid – gjett om smaksløkene fikk kjørt seg! Ikke for å rakke ned på det ghanesiske kjøkken, men dette indiske måltidet er uten tvil det beste jeg har hatt i Ghana så langt. Og ikke nok med det, men betjeningen gav oss gratis skyss tilbake til hostellet! Etter fem uker i transportmidler som neppe ville bestått EU-godkjenningen kan jeg mildt sagt si at turen i denne bilen – utstyrt med både bilbelter, aircondition og plass (!) – var som å sveve på skyer. ..Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å gjøre hverdagen litt bedre!

Jeg begynner å bli vant til at vannet forsvinner og strømmen blir borte, og jeg har faktisk ikke hatt en eneste varm dusj siden jeg forlot fedrelandet. I grunnen gjør dette meg veldig lite, man vender seg tross alt til det meste. Dessuten er det ganske varmt her, så jeg ønsker de kalde dusjene hjertelig velkommen. Det er dager der vi synes det er litt i varmeste laget, men dette er tydeligvis ’kjølig’ i forhold til det vi har i vente om et par måneder. Da skal visst varmen bli uutholdelig.. Men når man har bodd hele sitt liv i Norge, og i Bergen attpåtil, blir hver dag med sol og varme høyt verdsatt (håper jeg..).

Til tross for denne fantastiske 5 måneder lange sommeren må jeg innrømme at jeg gleder meg veldig til å komme hjem til jul, og jeg krysser fingrene (selv om jeg tviler på at det hjelper) for at en hvitkledd Bergen By skal møte meg i desember. Planene om å stelle i stand en julekveld her nede har vært klare allerede siden den første uken, og med mandariner, Fanta Strawberry (som smaker julebrus) og sjokolade sendt hjemmefra har vi litt av en kveld i vente. Jeg savner selvfølgelig alle dere der hjemme, og det skal bli utrolig koselig å se kjæreste, familie og venner igjen når den tid kommer!

(Beklager at dette ble et innlegg med mye skrift og lite bilder, men internettet her har vært eksepsjonelt tregt i det siste, og ett bilde var da dessverre alt jeg fikk til å laste opp. Jeg skal heller prøve å få lagt innpå flere når (eller hvis..) tilkoblingen blir bedre. Takk for at du likevel gadd å slepe deg gjennom maset mitt!)