Melkesjokolade, posevann og afrikansk underholdning

Nå er det hele to måneder siden jeg forlot Norge, og så lenge har jeg aldri før vært sammenhengende i det store utland. Det som man hjemme tar for gitt – å drikke vann fra springen; å slappe av på sofaen etter en lang dag på skolen; å kunne kose seg med taco på fredagskvelden, for å nevne noe – er nå dypt savnede minner, og det er ikke sjeldent at samtalene på felleskjøkkenet dreier seg om mammas kjøttkaker og lyden av Gislefoss som melder regn i Bergen. Jeg trives for alle del fortsatt veldig godt her, men jeg kjenner samtidig et lite hint av hjemlengsel innimellom. På en god måte. Heldigvis for meg har jeg to stk fantastiske foreldre som tok seg tid til å sende meg litt hjertevarme i posten i form av blant annet sjokolade. Og det skal jeg si dere; etter så lang tid hjemmefra er det lite som varmer mer enn synet av en ekte norsk melkesjokolade! Med Et Lite Stykke Norge i hånden og kjæresten på skype skal jeg nok komme meg helskinnet gjennom de tre resterende månedene også.

Jeg synes likevel at Ghana er en veldig god erstatning til Norge, og utvekslingsoppholdet har så langt ikke vært skuffende på noen som helst måte. Vannet i springen er byttet ut med vann på poser; sofaen er erstattet med en solseng på stranden; og tacoen får stå på vent mens jollof rice (ris med en litt sterk saus laget av blant annet tomater) og plantains (en frukt/grønnsak (?) som ser ut som en kjempebanan og som stekes eller grilles) inntas med stor glede. Og om hjemlengselen blir for stor får vi alltids tak i alt vi trenger til en taco-middag på den vestlige (og litt dyrere) matbutikken Max Mart. Tro-tro’ene er uten tvil mye artigere enn vanlig buss, og smilet brer seg over ansiktet hver gang en tro-tro kjører forbi med påskriften ”God is awsome”, ”Black man, good father” eller ”I love my mum”. Bortsett fra myggen er det veldig lite insekter her, for de av dere som lurer på det, og den daglige edderkoppskvisingen har blitt erstattet med en evig kløe på de mange myggstikkene.

Lørdag som var arrangerte universitet en festlig event kalt ”Welcome Durbar” hvor studentene, i hovedsak de utenlandske, kunne nyte god mat, godt selskap og spennende underholdning laget av studentene. Vi følte selvfølgelig at vi måtte stille opp og representere Norge, så vi satt sammen et show ala Raske Menns ”Verdenshistorien på 5 minutter”. Som vi alle er klar over (spesielt etter å ha tilbrakt tid på dette rytmefulle kontinentet) er ikke vi nordmenn akkurat kjent for våre synge- og danseferdigheter. Vi valgte derfor å åpne showet vårt med ”Jeg gikk en tur på stien” i kanon fremført med noen spenstige dansemoves, etterfulgt av vår egen ”All you need to know about Norway in 5 minutes”. Dessverre, grunnet kommunikasjonssvikt mellom oss og dem som hadde ansvar for underholdningen, følte ikke vi at opptredenen vår ville passe inn i det vi trodde skulle bli en ekstremt formell og humorløs aften. Vi forkastet derfor hele opplegget, og sang isteden Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. Dette er jo en sang som i høyeste grad representerer det norske, og til tross for alt styret satt vi heldigvis igjen med en god følelse.

 

 

Ghana promoterer seg selv som ”The Land of Culture”, og kultivert som jeg liker å tro at jeg er dro jeg sammen med noen andre på en universitetsmarkering på søndagskvelden. I anledningen ble det holdt en forestilling hvor diverse grupper presenterte ulike trommeshow og andre musikalske innslag. Jeg skulle så gjerne hatt med meg en ekte afrikansk tromme hjemover, men det er vel tvilsomt om koffertplass og vekt strekker til. Jeg får heller nyte de utrolige rytmene mens jeg er her, for så å glede meg til Alf Prøysens julesanger når jeg atter en gang kommer tilbake til Norge.