Paradis og skreddersydde kjoler

Etter snart fire uker i Ghana begynner det å gå opp for kropp og sjel at jeg faktisk bor her nå, og jeg merker at de daglige rutinene kommer snikende sakte men sikkert innpå. En vanlig dag består stort sett av en forelesning eller to; morgentrim på gym’en; fruktshopping på Night Market; å få med seg den nye sladderen fra gangene på ISH; samt den evige kampen for å få vasket klærne rene etter den afrikanske sanden som sørger for at alt man eier og har blir (og forblir) oransje. Forelesningsjaget som har herjet de siste ukene har lagt seg nå, da fristen for å melde seg opp i fag gikk ut på fredag. Endelig begynner også denne delen av hverdagen å falle på plass. De fem fagene jeg har valgt heter ”U.S. Policy Towards Africa”, ”Post-conflict Peace Building and Transitional Justice”, “Islam in West Africa”, “Regional Development” og “Globalization and Society”. Fagene ledes av festlige forelesere som liker å skyte inn med en liten historie i ny og ne, og selvironien ghaneserne har til sitt hjemland er å beundre. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en veldig ivrig student her nede, men det er heller ikke så lett å gå fullt inn på studiefronten når så å si ingenting av pensumbøker og kompendier er å få fatt i enda.. Her har vi Afrika i et nøtteskall - ting tar tid.

 

I helgen dro jeg på min første utflukt ut av Accra sammen med noen av de andre norske pikene. Destinasjonen var Ada Foah – et paradis uten like med sandstrender, palmer og hengekøyer. Reisen foregikk med tro-tro, motorsykkeltaxi og en kort båttur, og på fredagskvelden kunne vi trøtte og slitne innta vår lille bungalow. Idyll! ..med unntak av sengen min som får medalje for å være den desidert verste og vondeste  sengen jeg noen gang har vært borti. Men ellers bra. Tiden i Ada Foah gikk med til blant annet avslapping på stranden; et desperat men vellykket forsøk på å kaste i meg all kokosmelken fra en gigantisk kokosnøtt; samt å vente på mat med rumlende mager i rundt to timer hver gang man bestilte noe fra restauranten (til og med når det gjaldt noe så enkelt som litt frukt og en kopp te!). Ett stk solbrent ansikt og rundt 200 knips med kameraet senere dro vi tilbake til Accra. Tro-tro-sjåføren presterte å kjøre på en fotgjenger, men bortsett fra denne actionfylte hendelsen var hjemreisen rask og problemfri.

Søndagen ble satt av til shopping på Makola Market som ligger en tro-tro-tur fra campus. Etter et par timer i handlegatene kunne vi reise blide og fornøyde hjem med poser fulle av nye sandaler, kjoler og flotte stoffer. Innimellom kommer ”fabric lady” på hostellet, og da kan man få laget det man måtte ønske av kjoler, skjørt, bukser osv. En skreddersydd kjole til rundt 50-lappen er i høyeste grad noe jeg skal unne meg, og jeg har en følelse av at kofferten min på hjemreisen kommer til å inneholde en ny afrikansk garderobe. Litt i alle fall. Ellers er jeg fortsatt malariafri (så vidt jeg vet) og i kjempehumør. Savner selvfølgelig mine bleike venner i Nord, men enn så lenge får jeg ta til takke med ghaneserne og de andre utvekslingsstudentene. Og jo visst er det mange bra folk her! Sitter med en følelse av at jeg har havnet på en internasjonal folkehøyskole, så situasjonen så langt kunne faktisk ikke ha vært bedre.